Kvalt av egne tårer.

Når kveldens skumring begynner og brette seg over alt som er levende. Det som er rundt. Å tankene med smerte kommer glidene fram i hode som at de vet at det gjør vondt. Tårene trenger på etter hvert som ordene kommer og går. Følelsen av å bli kvalt er stor, de bretter seg ut over alt som finnes av små andre tanker som fortvilene prøver å komme seg frem. Det går ikke. Smerten er for stor til at de stoppes. Alt er bare virvar... Skumringen er på samme nivå som tankene. Det bretter seg rundt alt. Både godt å vondt. Lykkelig. Ja, det er sikkert å visst. Men i slike situasjoner så blir det så svekket og trukket ned at det sårer. Blank i øynene, det sier alt. Mer er det ikke å fortelle om. Tyngden, savnet og gleden. Hva skjer. Venter til solen står opp!.