FESTEN
Jeg var der, jeg kunne forhindret at det skjedde. Kvelden startet så flott, jeg var klar.
Klokken var 18.27. Tre minutter til jeg skulle bli hentet, jeg var så klar som jeg kunne være.
Skoene var på, håret lå i den perfekte stillingen, det var en glede av at jeg endelig kunne komme ut. Klokka slo 18.30, lysene fra en svart bil kom som et blink fra et fyrtårn i gårdsplassen. Han var presis, som alltid.
Det tok bare 20 min å kjøre, men det virket mye lengre. Det var stille under hele reisen.
Jeg lurte på hva som var galt, det måtte være noe. Han hadde ikke sagt noe utenom et stusselig lite ”hei”. Jeg spurte hva som var galt, svaret var som ventet. Det var ingenting.
Utover kvelden ble det mer liv i kroppene til oss alle, stemningen ble lettere, sjøl om at det var noe som ikke stemte. Jeg prøvde så godt jeg kunne for å finne ut hva det var, men det var jammen ikke lett.
Fredrik hadde fått i seg litt å drikke, det syntes. Han pratet mer og det virket som at han var i godt humør. Det varmet meg. Vi danset og hadde det gøy, og etter hvert satt vi sammen i sofaen, pratet om alt mulig rart. Det var herlig og bare kunne snakke med han, sjøl om at han var litt brisen. Det lettet på tankene.
Festen hadde bare vart halvannen time før det begynte å oppstå små konflikter. Kjærestepar begynte å diskutere om bare småting.
En av kranglene fikk mitt fokus, jeg datt helt ut av samtalen med Fredrik. Paret kranglet om noe jeg ikke fikk tak i med engang, men forstod etter hvert at det var ”hun” som ikke hadde noe godt på samvittigheten.
Fredrik merket min nysgjerrighet på paret, han ble rar og overraskende stille. Jeg tenkte ikke mer på det, og fokuset datt igjen over på paret.
Jenta som het Kristin, hadde visst ikke gjort noe godt mot gutten, han var ukjent for meg.
Det var noe de ikke hadde fått oppklart i tidligere virket det som.
Fredrik hadde forsvunnet, ut på verandaen.
Jeg skjønte straks at Fredrik måtte være innblandet i dette, så jeg gikk etter ham. Men ville egentlig hørt på krangelen, hva situasjonen egentlig var.
Fredrik stod stille, lent over rekkverket. Det var kaldt ute, noe som ikke var så rart siden det var slutten av oktober. Jeg gikk sakte mot han og sa navnet hans lavt og rolig. Han enset det ikke, verken med lyd eller kroppsspråk.
Jeg sa navnet en gang til, han snudde seg. Ansiktet var blekt og øynene var tårevåte.
Spørsmålet om hva som var galt gnagde i meg, jeg måtte jo bare stille det.
”Hva er galt?”. Han svarte ikke, bare kikket ut i tomme lufta.
Jeg spurte han nok en gang. ”Hva er galt?”
Jeg fikk blikket hans, tårene hans trillet. Han begynte på en setning som var veldig utydelig, han prøvde igjen, denne gangen tydeligere.
Men allikevel var ordene hans nesten ikke til å forstå, ikke det at jeg ikke skjønte dem, men jeg bare fattet det ikke. Hvordan gikk det an?
Han fortalte videre med gråtkvalt stemme, om hva som hadde skjedd den gangen. Den gangen jeg ikke viste noen ting. Ordene blandet med navnet Kristin gjorde meg kvalm, trist og sint.
Hvordan hadde han klart å lyve for meg over så lang tid?
Tankene mine forsvant inn i meg, ordene hans ble som en vind som kom susende over trærne.
Jeg blokkerte alt ute, det blei stille, øynene mine fikk punktet over rekkverket, utover det vakre havet som lå så stille og fredelig der ute. Speilblankt med et gjenskinn fra fyrtårnet der ute. Stedet var så vakkert, huset lå perfekt på et lite fjellberg. Alt det vakre ble så borte i ordene som suste gjennom hode.
Et hyl fikk meg i fokus igjen. Nå også jeg i tårer.
Den ukjente gutten kom løpende mot oss. Tok tak i Fredrik. Lente han over kanten. Jeg bare sto der, like lamslått som jeg blei for få sekunder siden.
Det var for sent! Kulden var kaldere enn aldri før. Jeg var tom for ord, tom for tanker, hjertet var også blitt tomt. Jeg elsket han av hele mitt hjerte.
Jeg var der, kunne forhindret det. Men gjorde ingenting.
Nå er han borte.
Hvorfor skjedde dette nå? det startet så bra!
.+redigert.JPG)
