Et savn som aldri blir borte!

I nattens mørke siger sakte men sikkert tankene fram,
en glede som har bygget seg opp, kan fort bli en skuffelse.
Tankene kommer, men ikke der de var først.
Det er savnet som trenger seg på.

Lysene på veien blir raskt borte.
Det er slik det føles,
mye av det som lyser forsvinner like fort som det kom.
Stedet nærmer seg.
Tankene virrer og minnene går som lysbilder i hode.
Veien blir nesten glemt.
Så lyser det så vakkert opp.
Stedet hvor alle savn er samlet!
Ett steg nærmere, tårene presser på.
Navnet skinner så vakkert fra steinen.
Betydningen er så utrolig stor, det er vakkert,
eid av ett stort hjertet av kjærlighet.

Jeg savner deg min kjæreste farmor.
Du gjorde meg lykkelig, mitt hjerte var lært av deg!
Ditt smil og din gode hånd, du aner ikke å det betydde.
Nei, jeg glemmer ikke alle de turene vi hadde sammen.
Du var redd jeg ville glemme dem.
Vi ruslet en tur, det var sol og varme, jeg hadde med meg dukkevogna.
Stolt som jeg var leide jeg både deg og den.
Så kom regnet, i stormende fart over oss.
Vi søkte ly under ett garasjetak.
like fort som det kom, forsvant det.
Noen minutter gikk og vi ville gå videre,
bare noen skritt på utsiden av taket,
kom regnet. Himmelen åpnet seg.
Raskt under taket, det stoppet!
Rar opplevelse. Det må jeg si.

Så nei farmor, jeg glemmer det aldri.
Jeg glemmer aldri deg og minnene.
Mine tårer triller i disse skrivende ord.
Jeg veit liksom ikke heilt hva jeg skal si eller gjøre.
Ett besøk på grava i dag gjorde godt.
Sitte aleine i mørket sammen med deg,
felle så mange tårer jeg bare orker.
Vil gi deg en klem!

Savner deg kjære farmor!