Lykke og glans i krystallens liv.

Dagene går og går, jeg kan ikke akkurat si at de går så innmari fort for tida. Minnene om deg er store. De strømmer gjennom hodet mitt hver eneste dag som avsluttes.

Ordene i munnen min er vanskelige å vende om etter alle disse årene med deg i mitt liv. Du bor fremdeles i lykkens hjem, i hjemmet der alle var velkomne. Lykkebo var stedet der man vokste opp. Det var og er fremdeles et stort varmt hjerterom der. Men også et stort tomrom er blitt til.

Vi er så utrolig glad i deg.

Dagene som har gått den siste tida har hvert mørke og tunge. Ikke bare fordi det er noe stort i livet som er borte, men også fordi det er vinter. Mørket og skyggene som legger seg over alle steder. Snøen som har lagt seg som et varmt teppe over deg og som glinser så vakkert i måneskinnet. Krystallene på trærna viser at det er liv. Livet som du viste meg hva var.

Når jeg kommer til deg, jeg snakker. Ja, jeg snakker med deg om alt. Du er gleden i mitt liv. Ja det må jeg virkelig si.

Heidi*