Korte ord er ikke altid best!

Jeg kan bare ikke forstå hvordan jeg har endt her jeg er.
Bloggen min blir mørkere og mørkere for hver gang.
Jeg vil ikke ha det slik, for jeg liker å være glad.
Men nå merkes det på kroppen at den er sliten.
Alt tynger på.
Det blir bare spist opp av tanker.

De korte svara jeg får.
De upersonlige meldingene som blir sendt.
Er det et hint?
Er det dette jeg skulle skjønne?
Hva skal du fram til?
Kan du ikke bare si det!
Det sliter på meg.
Jeg mener det!

Det skal bli godt å se deg igjen.
Men om det hjelper innerst inne veit jeg ikke.
Du føler vel bare at du må!
Eller er det noe der?

Har du fortalt det?
Kommer vi noe videre nå?
Håper ikke det er fleire hemligheter.
Det orker jeg bare ikke.
Jeg vil videre! Men ikke aleine!
Håper du skjønner at det er vanskelig.

Lurer på om det var dette du ville fra starten av!
Livet er virkelig ikke lett!