Jenta i setet bak

"Se Lisa, detta er gøy!"
"Ja, et stort vindu hvor til forsvinner etter hvert som det kommet!"
De store gledene i de små barn.
Virkelig ikke mye som skal til for å glede dem.
Små barn på bussen, barnehagebarn!
Stemmene er så like, om man prøver å ignorere dem så kan de faktisk høres ut som en haug med høner eller noe lignende.
De prater i munnen på hverandre.
Det er viktig å få fra:
"her har jeg og pappa kjørt mange ganger"
eller
"her har mamma og jeg handla masse"
Så kommer den kommentaren man ikke vil høre fra et lite barn:
"Jeg har ingen mamma, hun er død"
Latteren og stemmene rundt bare fortsetter i den vandte dur.
Barna bak meg som nettop fikk dette inn i sin samtale bare fortsetter å prate, som om det skulle være heilt vanlig og naturlig for dem!
Som om de var vandt til det..
Jentas historie, Lisas historie!
Hva er den?
I en alder av man tro 4 år.
Det er noen små, korte betydningsfulle og lærerike år.
Tenk hva hun har mistet.
Hva hun kan ha opplevd og forstått!
Hun har tydelig gått igjennom det ingen burde oppleve.