Så liten og vakker!

Jeg er redd! Men hvorfor er jeg redd, ingen kan se meg allikevel, og blir jeg sett, ja så er jeg ferdig. Ingen liker det de ser når de ser på meg.
Jeg er da ingen fare for noen! Greit jeg har en stor familie som trenger seg på til tider, men det er ikke noe vi kan få gjort noe med, vi er skapt til å være mange.
Taraxacum heter slekta mi! Ja det er et rart navn, men ikke døm meg etter det.

Livet mitt er hardt og vakkert på en gang.
Noen ganger når sola skinner, og himmelen er blå, kan jeg kjenne at jeg strekker meg opp mot himmelen. Jeg blir stor og vakker, og jeg kan vise fram alt jeg eier og har.

Våren er den aller beste tiden på året, det er virkelig da vi får fram vårt vakreste av familien. Det er trist at ikke alle ser det beste av oss.
Våren er også vakker når barna begynner å løpe ute igjen.
De glade ansiktene og hjertene som det skal så lite til for å glede.
Pikene som snurrer rundt i vinden med lange kjoler som former seg som bølger, og med store vakre blomster i håret.
Guttene som vil lære seg å sykle.
Små tøffe gutter som sjarmerer pikene med vakre smil.

Men allikevel, oppi alt dette vakre, så er det mye som må passes på.
Leke liten selv om at jeg er det, er ikke så veldig lett.
Å at vi er til så stor glede blant alle barn kan være vanskelig å takle.
Jeg har mistet mange av mine nære på grunn av dem.

Det høres kanskje dramatisk ut! Men jeg kan love deg det at om du hadde hvert en av oss så hadde du også hatt den lille frykten inni deg hele tiden, ikke bare for barn, men også for voksne. De er nesten mer farlige.

Når sommeren nærmer seg, kan du se utviklingen bland andre familier, alle er så vakre, hver til sitt. Fargene sprer seg som regnbuen over himmelen en dag som det har regnet i solens glans. Jeg elsker å se på alle dem andre som stråler enda mer enn vår familie.

Men så kommer redselen igjen, faren i å måtte leve i noe så stort og vakkert. Menneskene som rett og slett ikke liker oss som de vi er. De kommer fram som store troll, og med redskaper så skarpe, bare for å kvitte seg med oss.

Ristingen i bakken skremmer meg, det samme gjør også den høye lyden som følger med, det kommer nærmere og nærmere.
Vennene mine blir sakte men sikkert borte, familien min også.
Jeg dukker, leker så liten som mulig. Det er ikke lett. Jeg kjenner at jeg bare blir revet vekk fra det som holder meg i live. Bakken forsvinner unna meg. Jeg blir kald i det man kan kalle kropp. Himmelen er blå og vakker, jeg kaster fra meg det siste jeg har, i håp om en videre framtid.
Jeg ser opp på alt det vakre, på regnbuen som dukket opp etter himmelens gråt, på fargene som gjenspeiler seg fra regnbuen og over i dammen. Alt er så vakkert.

Så blei jeg nok en gang borte, revet vekk fra alt. Men som sagt, våren er den vakreste tiden på året, så bare vent å se. Jeg kommer igjen som den lille, vakre, gule løvetannen som jeg en gang var!